|
mandag 01. mars 2010 19:21 |
Midt oppe på en fjelltopp, øde og inntil nylig forlatt. Med rural turisme er den lille fjellandsbyen blitt et yndet reisemål. Til tross for sin beskjedne størrelse har Riópar Viejo en lang og interessant historie å fortelle.
Vi befinner oss i Don Quijotes rike, Castilla de la Mancha. Mange forbinder regionen med flatt landskap, sletter så langt øyet kan se og vindmøller, kalkstenshvite sådanne på en liten fjelltopp, slik vi husker fra Cervantes verdensberømte bok. Visst nok er der møller, men også mye mer. Regionen kan by på fjell og daler, skog, sletter og Queso Manchego (ost fra La Mancha). Gamle slott og fort minner om romernes og muslimenes erobring av den iberiske halvøy. Vi har besøkt en gammel romersk landsby som inntil for noen få år siden lå øde og forlatt.
Steinalderbosetning
De første spor av beboelse i Riópar Viejo kan spores helt tilbake til steinalderen, den gang bodde de helt ved foten av oppstigningen til det som i dag utgjør landsbyen. Det var først i bronsealderen at Riópar Viejo faktisk ble en landsby. I ettertid har byen vært bebodd av romere, vestgotere, muslimer og spanjoler helt frem til landsbyens siste innbygger døde i 1995. I 1999 flyttet to ensomme sjeler til den forlatte byen, blant falleferdige boliger og ruiner. De bygget opp byen igjen, og innen utløpet av år 2000 talte innbyggertallet 4 personer.
Fabrikk ble by
Frafallet av innbyggere startet tidlig i denne lille byen. For å holde på innbyggerne ble det i 1772 bygget en fabrikk nede i dalen San Juan de Alcaraz, Spanias aller første messingfabrikk. Det nye fabrikkområdet ble starten på det som ministerrådet navnga Riópar eller Riópar Nuevo.
Gammel historie
Fra romernes tid, ca. 200 år før Kristus, har man funnet gamle skatter som ”el Tesorillo de Riópar”, som består av 364 mynter. Skatten er i dag å se i det arkeologiske museet i Albacete.
Man tror også at området i og rundt Riópar kunne være åsted for konfrontasjoner mellom romere og kartagenere, under den såkalte Punerkrigen ca. 150 år før Kristus. Man mener også at Hanibals (Kartagos feltherre) krigselefanter tråkket vei mot Sagunto og Italia, via det som ble kalt ”Camino de Aníbal”, en liten fartsåre som krysset Mirafloresdalen.
Etter romerrikets fall, gjorde vestgoterne sitt inntog i den vesle fjellandsbyen og gjorde god nytte av romernes gamle bosetting helt frem til araberne erobret byen. Området tilhørte nå ”La Tora de Todmir” eller ”Teodomiro”, og ble senere styrt av kalifaten av Cordoba. Fra arabernes tid finnes lite dokumentasjon, kun Al-Zuris beskrivelse fra XI århundre av Almisawanis, som man i dag mener er beskrivelsen av ”el nacimiento del Rio Mundo” (elven Rio Mundos munning).
Spanjolenes gjenerobring
Det var Alfonso VIII som gjenerobret styringen ved slaget ”Las Navas de Tolosa”. Året etter i 1213 gjenerobret de også Riópar slottet, som ble det uavhengige styret som lå nærmest Murcia-riket. De beholdt sin uavhengighet frem til juli 1256, da Alfonso X overlot styret til den mektige Alfoz de Alcaraz for å styrke dets forsvar. Byen ble stadig utsatt for arabernes rassiaer helt frem til XV århundre da der fant sted mang en disputt mellom herredømmene av Navas de Paredes og Villena.
I Manriques hender
I 1436 overlot Juan II herredømmet over fem landsbyområder til den mektige Rodrigo Manrique. Under herredømmet inngikk ikke slottene i Riópar og Cotillas, noe som ergret Manrique. Han hadde nemlig sett for seg å stenge Alcaraz ved passet i syd. I ettertid startet disputten om hvem som skulle lede ridderordenen Santiago. Valget sto mellom den adelige Marquesada de Villena og hertugen av Navas de Paredes. I mellomtiden viste Meastro don Pedro Manrique, broren til den kjente poeten Jorge Manrique, interesse for å styre byen. Don Pedro var inneforstått med at innbyggerne var misfornøyde med byens ordfører Pedro Monoya fra Villena. Med femten hester og 150 personer lagde de opptøyer, og Montya i sitt slott hadde lite eller ingen ressurser til å slå tilbake. Han så seg derfor nødt til å tilkalle styrker fra Siles, Segura, Yeste, Villapalacios, Villaverde, Cazorla og Ubeda. Hjelpen kom aldri og Montoya måtte overgi seg.
I 1477 tok kongeparet ”Reyes Catolicos” over herredømmet i Riópar etter at sønnen til Don Pedro døde. Kongeparet inngikk en avtale med Don Pedro om å betale Manri que-familien de 12 millionene maravedíene han mente han hadde investert i erobringen av byen. Da hertugen av Paredes døde i 1536, forlangte Alcaraz herredømmet over Riópar og keiser Carlos I tar over makten i byen. Her startet så en langvarig disputt om pengesummen de var pålagt å betale til Manrique-familien. Det hele endte med at Alcaraz nektet å betale.
I 1746 solgte hertugen sin styrerett over byen til hertugen av Navas de Amores. Innbyggerne hadde liten tiltro til den nye ordføreren, og satte spørsmålstegn ved hans rettigheter og mulige overtramp når det gjaldt egne beiterettigheter. Folk begynte så smått å flytte fra byen. Til slutt var det bare 59 innbyggere igjen, 46 skattebetalere og 13 fattige nullskatteytere. Ikke før i 1772 begynte folk atter å flytte tilbake til byen takket være den nye messingfabrikken, den aller første i spansk historie.
Gravlund i det fri
Etter syvmilsstøvler gjennom byens historie begir vi oss opp på landsbyens høyeste nivå. Her ligger en gammel gravlund. Man skal se seg nøye for om en ikke vil trå rett over en gammel grav. Små kors bærer preg av tidens tann og inskripsjonen er vanskelig å tyde, mens store familiegraver ruver med tunge gravstener, enten liggende eller stående. Det er værhardt på den lille toppen, snødrevet herjer hvert eneste år. Til gjengjeld er utsikten upåklagelig med en ro som gir perfekte rammer for den siste hvile.
Avstand fra:
- Murcia 150 Km.
- Alicante 190 Km.
- Madrid 292 Km.
Steder man kan besøke i nærheten:
El nacimiento del Río Mundo
Charco de las truchas
Museo de las Reales Fabricas
Los picos del oso
Arroyo del Tejo
Året var 1772, en ingeniør fra Madrid, Juan Jorge Graubner, hadde hørt rykter om en zinc-mine ved Riópar. Graubner reiste straks til stedet med det for øyet å starte en messingfabrikk (blander man zinc med kobber får man messing). 22-åringen hadde i tretten år arbeidet med metallurgiske oppfinnelser og diverse foredlingsmaskiner. Han kom til Riopar for første gang i 1771, og det tok ikke mer enn ett år før Spanias første messingfabrikk var et faktum.
|
|
mandag 01. mars 2010 19:19 |
 Etter mer enn 40 timers debatt, kom Unescos verdensarv-komité, bestående av 600 medlemmer, i sommer frem til at det to tusen år gamle fyrtårnet Torre de Hércules i A Coruña er verdens eldste fyr som fortsatt er i drift. Fyret ble bygget av romerne og har vært i drift i to tusen år. Fyret er den 40. viktigste kulturarven i Spania. På denne listen figurerer også katedralen i Santiago de la Compostela (siden 1985), El Camño (siden 1993) og Lugo-muren (siden 2000).
|
|
|
mandag 01. mars 2010 19:07 |
 Si huleboer til en nordmann og han tenker straks jernalder og busemann med klubbe i hånden. Ja, det er nærmest for en fornærmelse å regne. I Rojales får huleboer en helt annen betydning. Cuevas del Rodeo består av godt utstyrte to, tre og opp til fire roms huler, og er et paradis for spanske bohemer og idealister.
Vi kjører oppover trange gater, gjennom Rojales by og følger skilting mot severdighet. Vi går ut fra at det er grottene de mener. Og ganske riktig, på toppen av byen, åpenbarer grottene seg. Vi parkerer utenfor skolen, og følger skiltene med ”Cuevas del Rodeo” til fots. Andre turister har også funnet veien hit en solfull februardag. Stedet bærer preg av å være en kunstnerby. En billedhugger legger siste hånd på verket i friluft, en kvinneskikkelse av sten. Like ved kan vi betrakte et ansikt, anslagsvis to meter høyt, laget av keramikk. Her finnes kunst av alle slag. Like ved et av byens gallerier møter vi en kunstner født og oppvokst i hulebyen. Rodolfo Cases Andreu holder på med et nytt prosjekt, som er en hyllest til den katalanske kunstneren og arkitekten Antoni Gaudí.
- Kom her, sier han, og vil at vi skal se på praktverket. Vi rusler stille og rolig på en av de mange gangstiene i hulebyen mens Rodolfo forteller om byens opprinnelse.
- Det var gruvearbeidere fra Cartagena som bosatte seg i hulene i Rojales tidlig på 1800-tallet. De gravde ut hulene for hånd, forteller Rodolfo.
I alt finnes det 17 huler i byen, alle hvitmalte med blå inngangsdører. Noen har godt opparbeidede hageanlegg, andre enkle terrasser ved inngangspartiet. På veien til Rodolfos arbeidsplass passerer vi først en bebodd hule. Deretter en fireroms som nå står tom. Inngangen er grodd igjen, og det er vanskelig å skue at det er en fullt bobar hule under gresstustene.
- Jeg holder på å søke om å få bruke hulen til galleri og atelier, sier Rodolfo. Det er i nabohulen Rodolfo holder på med sin hyllest til Gaudí. Han har laget en liten modell av de kjente benkene i Parque Güell i Barcelona, og skal i tillegg lage et verdenskart på gulvet.
Idet vi forlater hulen stikker han til oss et hefte. Han forærer oss sin egen diktsamling og avslører dermed andre talenter enn bare byggekunst.
Familien Zaragoza
Rodolfos nabohule fungerer som generasjonsbolig. Familiens hund står fastbundet under et tre og melder gladelig vår ankomst. Vi kommer på uanmeldte visitt, men familien Zaragoza tar besøket med godt humør og inviterer oss inn i generasjonsboligen. De er vant med nysgjerrige turister.
- Den fireroms hulen, som Rodolfo i dag vil bruke som atelier og galleri, var mitt hjem frem til mannen min døde for noen år siden. Etter at han døde, valgte jeg å flytte inn sammen med barn og barnebarn, sier Bestemor Zaragoza.
Hun viser stolt frem generasjonsboligen. Hulen er trang, kun to soverom, en liten stue og en kjøkkenkrok. Spisebordet står midt i entreen, og tv´n skjult bak inngangsdøren og er eneste tegn på at det er innlagt strøm. Badet ligger i nabohulen ute på plassen. Bestemor Zaragoza viser oss bilde av familien sin som hun har stående i bokhyllen i stuen og forteller gjerne om livet i hulen.
- Vi har innlagt både vann og strøm, forteller hun, men oppvarming har vi ikke. Det trengs heller ikke, for hulen er varm om vinteren og kjølig om sommeren.
At de alle seks får plass i hulen, som neppe kan måle mer enn 45 kvadratmeter, er et under, men husfelleskapet ser ut til å fungere godt i den lille hulen.
Gangstier
Byen har godt utbygde gangveier med uforutsigbare vendinger. Plutselig stopper veien, og man blir nødt til å klatre noen trappetrinn før veien atter leder deg videre på flatmark. Den ene hulen etter den andre dukker plutselig opp bak en bergtopp, og før vi vet ordet av det står vi på taket til et gedigent hulehus. Fra stien kan vi se det berømte skjellhuset ”Casa de la concha”. Problemet er bare at infrastrukturen i ”ring 1” ikke har forbindelse med ”ring 2”, så vi får kun sett huset fra baksiden. Vi bestemmer oss for å ta huset nærmere i øyesyn ved neste besøk, for denne byen frister definitivt til gjenbesøk. Hulene er åpne året rundt. Her kan man få kjøpt kunst fra de forskjellige atelierene og få seg en matbit i hulebyens egen kafeteria. Og går du med en kunstner i magen, kan du være med på workshop. Det arrangeres kurs i tegning og maling, teaterkunst og musikktimer med blåseinstrumentet didgeridoo.
|
|
mandag 01. mars 2010 15:05 |
Skulptør Ramõn de Soton lager skulpturer preget av mange års fordypning i gresk mytologi, buddhisme og Zen-filosofi.
Delstatspresident Francisco Camps viste stor interesse da han ble vist rundt av selveste de Soto under den offisielle åpningen av Pedro Delso salen i november i fjor. Skulpturene er både vakre og sterkt preget av kunstnerens sans for gresk mytologi, buddhisme, Zen-filosofi og andre livssyn som gir mening til livet.
Ramón de Soto ble født i Valencia i 1942. Det var her han startet sine studier ved kunstakademiet Escuela de Artes y Oficios. Han gikk i lære hos skulptøren Francisco Hernandis, og som naturlig følge av det valgte han skulptørstudiet ved kunstakademiet San Carlos i Valencia. Deretter studerte han videre ved San Fernando-akademiet i Madrid, slik mange av de største kunstnere i spansk historie har gjort før han.
De Soto søkte tidlig å utvide sine horisonter og ble i 1965 medlem av foreningen “Dagens Kunst”, hvis mål var å dyrke Middelhavskultur og Middelhavskunst. Tre år senere meldte han seg inn i gruppen “Før Kunsten” sammen med flere andre kunstnere og komponister. Her stiftet han kjennskap til gestalt og oppfatningspsykologi. Ved Complutense-universitetet i Madrid fikk hans skapertrang fri utfoldelse og han eksperimenterte med materialer som akryl og jern. Etter endte studier arbeidet de Soto som lærer ved arkitektskolene i Valencia og Madrid, der han samarbeidet med den kjente arkitekten Antonio Fernandez Alba.
I 1973 dannet de Soto den antifasistiske gruppen Grupo Bulto i Valencia. Gruppen hadde som formål å bringe kunsten til småbyer for å vekke folks sosiale og demokratiske bevissthet. I denne perioden skapte han skulpturer ut fra sosialpolitiske holdninger. Som følge av hans antifacisme, ble han nødt til å søke asyl i Italia. Da demokratiet begynte å ta form i Spania, begynte de Soto å fordype seg i gresk-romersk historie, jødisk-kristne sivilisasjoner og Zen-filosofi. Han tok for seg å utforske konseptene kaos, orden og mystikk (Apollo.Dionysus-Hermes), og hvordan disse reflekteres i forskjellige proporsjonssystemer i kunsten, proporsjoner som han i dag bruker i sine skulpturer og installasjoner.
Da de Soto fikk stillingen som viserektor ved det polytekniske universitetet i Valencia, dannet han her skulpturlinje som han hadde ansvaret for. Samtidig ble han utnevnt til president for kunstforeningen i Valencia, og åpnet her en institusjon for unge kunstnere. De Soto hadde på denne tiden mange baller i luften og dannet kunstfakultetet ved Miguel Hernández universitetet i Altea, der han også var rektor.
I dag er de Soto visepresident i kulturdepartementet i delstatsregjeringen i Valencia. Han har i mange år holdt foredrag i hele Spania, og undervist kunst ved akademier i Havana, Tokyo, Kyoto og Toyama (Japan). Han har også fått utmerkelser blant annet fra delstatsregjeringen i Valencia for sin mangeårige innsats. |
|
Medaljeoversikt, Norge endte på 4 plass 
...og enda et gull 
Berger tok Norges 100. gull 
Et sunnere liv med MIDDELHAVSDIETTEN 
Hvitløken 
Segura de la Sierra 
Den valensianske kunstneren MARIANO BENLLIURE Y GIL 
Gazpacho extremeño 
Altea Tinto 2009 
Kaffe før og etter 
Las Añadas de España 
Gutta på Vintur 
Norgesvenn 
Dronningen av Copla 
Allsidig tyrefekter 
Fra Spansk Fjernsyn: Joaquín Reyes 
Miljøkriger Kurt Oddekalv 
Fortsatt kaos i Benidorm