| Huleboere |
| mandag 01. mars 2010 19:07 |
Si huleboer til en nordmann og han tenker straks jernalder og busemann med klubbe i hånden. Ja, det er nærmest for en fornærmelse å regne. I Rojales får huleboer en helt annen betydning. Cuevas del Rodeo består av godt utstyrte to, tre og opp til fire roms huler, og er et paradis for spanske bohemer og idealister.Vi kjører oppover trange gater, gjennom Rojales by og følger skilting mot severdighet. Vi går ut fra at det er grottene de mener. Og ganske riktig, på toppen av byen, åpenbarer grottene seg. Vi parkerer utenfor skolen, og følger skiltene med ”Cuevas del Rodeo” til fots. Andre turister har også funnet veien hit en solfull februardag. Stedet bærer preg av å være en kunstnerby. En billedhugger legger siste hånd på verket i friluft, en kvinneskikkelse av sten. Like ved kan vi betrakte et ansikt, anslagsvis to meter høyt, laget av keramikk. Her finnes kunst av alle slag. Like ved et av byens gallerier møter vi en kunstner født og oppvokst i hulebyen. Rodolfo Cases Andreu holder på med et nytt prosjekt, som er en hyllest til den katalanske kunstneren og arkitekten Antoni Gaudí. - Kom her, sier han, og vil at vi skal se på praktverket. Vi rusler stille og rolig på en av de mange gangstiene i hulebyen mens Rodolfo forteller om byens opprinnelse. - Det var gruvearbeidere fra Cartagena som bosatte seg i hulene i Rojales tidlig på 1800-tallet. De gravde ut hulene for hånd, forteller Rodolfo. I alt finnes det 17 huler i byen, alle hvitmalte med blå inngangsdører. Noen har godt opparbeidede hageanlegg, andre enkle terrasser ved inngangspartiet. På veien til Rodolfos arbeidsplass passerer vi først en bebodd hule. Deretter en fireroms som nå står tom. Inngangen er grodd igjen, og det er vanskelig å skue at det er en fullt bobar hule under gresstustene. - Jeg holder på å søke om å få bruke hulen til galleri og atelier, sier Rodolfo. Det er i nabohulen Rodolfo holder på med sin hyllest til Gaudí. Han har laget en liten modell av de kjente benkene i Parque Güell i Barcelona, og skal i tillegg lage et verdenskart på gulvet. Idet vi forlater hulen stikker han til oss et hefte. Han forærer oss sin egen diktsamling og avslører dermed andre talenter enn bare byggekunst. Familien Zaragoza Rodolfos nabohule fungerer som generasjonsbolig. Familiens hund står fastbundet under et tre og melder gladelig vår ankomst. Vi kommer på uanmeldte visitt, men familien Zaragoza tar besøket med godt humør og inviterer oss inn i generasjonsboligen. De er vant med nysgjerrige turister. - Den fireroms hulen, som Rodolfo i dag vil bruke som atelier og galleri, var mitt hjem frem til mannen min døde for noen år siden. Etter at han døde, valgte jeg å flytte inn sammen med barn og barnebarn, sier Bestemor Zaragoza. Hun viser stolt frem generasjonsboligen. Hulen er trang, kun to soverom, en liten stue og en kjøkkenkrok. Spisebordet står midt i entreen, og tv´n skjult bak inngangsdøren og er eneste tegn på at det er innlagt strøm. Badet ligger i nabohulen ute på plassen. Bestemor Zaragoza viser oss bilde av familien sin som hun har stående i bokhyllen i stuen og forteller gjerne om livet i hulen. - Vi har innlagt både vann og strøm, forteller hun, men oppvarming har vi ikke. Det trengs heller ikke, for hulen er varm om vinteren og kjølig om sommeren. At de alle seks får plass i hulen, som neppe kan måle mer enn 45 kvadratmeter, er et under, men husfelleskapet ser ut til å fungere godt i den lille hulen. Gangstier Byen har godt utbygde gangveier med uforutsigbare vendinger. Plutselig stopper veien, og man blir nødt til å klatre noen trappetrinn før veien atter leder deg videre på flatmark. Den ene hulen etter den andre dukker plutselig opp bak en bergtopp, og før vi vet ordet av det står vi på taket til et gedigent hulehus. Fra stien kan vi se det berømte skjellhuset ”Casa de la concha”. Problemet er bare at infrastrukturen i ”ring 1” ikke har forbindelse med ”ring 2”, så vi får kun sett huset fra baksiden. Vi bestemmer oss for å ta huset nærmere i øyesyn ved neste besøk, for denne byen frister definitivt til gjenbesøk. Hulene er åpne året rundt. Her kan man få kjøpt kunst fra de forskjellige atelierene og få seg en matbit i hulebyens egen kafeteria. Og går du med en kunstner i magen, kan du være med på workshop. Det arrangeres kurs i tegning og maling, teaterkunst og musikktimer med blåseinstrumentet didgeridoo. |
Smil |
|