| Landsby med nytt liv |
| mandag 01. mars 2010 19:21 |
|
Midt oppe på en fjelltopp, øde og inntil nylig forlatt. Med rural turisme er den lille fjellandsbyen blitt et yndet reisemål. Til tross for sin beskjedne størrelse har Riópar Viejo en lang og interessant historie å fortelle. Vi befinner oss i Don Quijotes rike, Castilla de la Mancha. Mange forbinder regionen med flatt landskap, sletter så langt øyet kan se og vindmøller, kalkstenshvite sådanne på en liten fjelltopp, slik vi husker fra Cervantes verdensberømte bok. Visst nok er der møller, men også mye mer. Regionen kan by på fjell og daler, skog, sletter og Queso Manchego (ost fra La Mancha). Gamle slott og fort minner om romernes og muslimenes erobring av den iberiske halvøy. Vi har besøkt en gammel romersk landsby som inntil for noen få år siden lå øde og forlatt. Steinalderbosetning De første spor av beboelse i Riópar Viejo kan spores helt tilbake til steinalderen, den gang bodde de helt ved foten av oppstigningen til det som i dag utgjør landsbyen. Det var først i bronsealderen at Riópar Viejo faktisk ble en landsby. I ettertid har byen vært bebodd av romere, vestgotere, muslimer og spanjoler helt frem til landsbyens siste innbygger døde i 1995. I 1999 flyttet to ensomme sjeler til den forlatte byen, blant falleferdige boliger og ruiner. De bygget opp byen igjen, og innen utløpet av år 2000 talte innbyggertallet 4 personer. Fabrikk ble by Frafallet av innbyggere startet tidlig i denne lille byen. For å holde på innbyggerne ble det i 1772 bygget en fabrikk nede i dalen San Juan de Alcaraz, Spanias aller første messingfabrikk. Det nye fabrikkområdet ble starten på det som ministerrådet navnga Riópar eller Riópar Nuevo. Gammel historie Fra romernes tid, ca. 200 år før Kristus, har man funnet gamle skatter som ”el Tesorillo de Riópar”, som består av 364 mynter. Skatten er i dag å se i det arkeologiske museet i Albacete. Man tror også at området i og rundt Riópar kunne være åsted for konfrontasjoner mellom romere og kartagenere, under den såkalte Punerkrigen ca. 150 år før Kristus. Man mener også at Hanibals (Kartagos feltherre) krigselefanter tråkket vei mot Sagunto og Italia, via det som ble kalt ”Camino de Aníbal”, en liten fartsåre som krysset Mirafloresdalen. Etter romerrikets fall, gjorde vestgoterne sitt inntog i den vesle fjellandsbyen og gjorde god nytte av romernes gamle bosetting helt frem til araberne erobret byen. Området tilhørte nå ”La Tora de Todmir” eller ”Teodomiro”, og ble senere styrt av kalifaten av Cordoba. Fra arabernes tid finnes lite dokumentasjon, kun Al-Zuris beskrivelse fra XI århundre av Almisawanis, som man i dag mener er beskrivelsen av ”el nacimiento del Rio Mundo” (elven Rio Mundos munning). Spanjolenes gjenerobring Det var Alfonso VIII som gjenerobret styringen ved slaget ”Las Navas de Tolosa”. Året etter i 1213 gjenerobret de også Riópar slottet, som ble det uavhengige styret som lå nærmest Murcia-riket. De beholdt sin uavhengighet frem til juli 1256, da Alfonso X overlot styret til den mektige Alfoz de Alcaraz for å styrke dets forsvar. Byen ble stadig utsatt for arabernes rassiaer helt frem til XV århundre da der fant sted mang en disputt mellom herredømmene av Navas de Paredes og Villena. I Manriques hender I 1436 overlot Juan II herredømmet over fem landsbyområder til den mektige Rodrigo Manrique. Under herredømmet inngikk ikke slottene i Riópar og Cotillas, noe som ergret Manrique. Han hadde nemlig sett for seg å stenge Alcaraz ved passet i syd. I ettertid startet disputten om hvem som skulle lede ridderordenen Santiago. Valget sto mellom den adelige Marquesada de Villena og hertugen av Navas de Paredes. I mellomtiden viste Meastro don Pedro Manrique, broren til den kjente poeten Jorge Manrique, interesse for å styre byen. Don Pedro var inneforstått med at innbyggerne var misfornøyde med byens ordfører Pedro Monoya fra Villena. Med femten hester og 150 personer lagde de opptøyer, og Montya i sitt slott hadde lite eller ingen ressurser til å slå tilbake. Han så seg derfor nødt til å tilkalle styrker fra Siles, Segura, Yeste, Villapalacios, Villaverde, Cazorla og Ubeda. Hjelpen kom aldri og Montoya måtte overgi seg. I 1477 tok kongeparet ”Reyes Catolicos” over herredømmet i Riópar etter at sønnen til Don Pedro døde. Kongeparet inngikk en avtale med Don Pedro om å betale Manri que-familien de 12 millionene maravedíene han mente han hadde investert i erobringen av byen. Da hertugen av Paredes døde i 1536, forlangte Alcaraz herredømmet over Riópar og keiser Carlos I tar over makten i byen. Her startet så en langvarig disputt om pengesummen de var pålagt å betale til Manrique-familien. Det hele endte med at Alcaraz nektet å betale. I 1746 solgte hertugen sin styrerett over byen til hertugen av Navas de Amores. Innbyggerne hadde liten tiltro til den nye ordføreren, og satte spørsmålstegn ved hans rettigheter og mulige overtramp når det gjaldt egne beiterettigheter. Folk begynte så smått å flytte fra byen. Til slutt var det bare 59 innbyggere igjen, 46 skattebetalere og 13 fattige nullskatteytere. Ikke før i 1772 begynte folk atter å flytte tilbake til byen takket være den nye messingfabrikken, den aller første i spansk historie. Gravlund i det fri Etter syvmilsstøvler gjennom byens historie begir vi oss opp på landsbyens høyeste nivå. Her ligger en gammel gravlund. Man skal se seg nøye for om en ikke vil trå rett over en gammel grav. Små kors bærer preg av tidens tann og inskripsjonen er vanskelig å tyde, mens store familiegraver ruver med tunge gravstener, enten liggende eller stående. Det er værhardt på den lille toppen, snødrevet herjer hvert eneste år. Til gjengjeld er utsikten upåklagelig med en ro som gir perfekte rammer for den siste hvile. Avstand fra: - Murcia 150 Km. - Alicante 190 Km. - Madrid 292 Km. Steder man kan besøke i nærheten: El nacimiento del Río Mundo Charco de las truchas Museo de las Reales Fabricas Los picos del oso Arroyo del Tejo Året var 1772, en ingeniør fra Madrid, Juan Jorge Graubner, hadde hørt rykter om en zinc-mine ved Riópar. Graubner reiste straks til stedet med det for øyet å starte en messingfabrikk (blander man zinc med kobber får man messing). 22-åringen hadde i tretten år arbeidet med metallurgiske oppfinnelser og diverse foredlingsmaskiner. Han kom til Riopar for første gang i 1771, og det tok ikke mer enn ett år før Spanias første messingfabrikk var et faktum. |
Smil |
|